Tanken og lysten hadde ligget der lenge, bare tanken på en gang å bestige denne sagnomsuste fjelltoppen langt oppe i den ville fjellheimen fikk blodet til å bruse som en norsk elv i vårflom. Vi hadde lest og hørt så mye om Tirich Mir, Annapurna, Mont Blanc- men selv ikke Killimanjaro fristet mer enn nettopp dette: Stå på toppen av Anaripigg og nyte den storslagne utsikten, tenke seg at med en fantomkikkert så kunne en se helt til gamle Jotun- heimen i Norge
Anaripigg – bare navnet gir assosiasjoner
om eventyr, villskap - spenning! Tanken og lysten materialiserte seg tilslutt i en virkelig
ekspedisjon, der skikkelig planleggning av både utstyr og tidspunkt måtte
til. Tidlig på høsten er en fin tid for tindebestigning, så tidspunktet
ble bestemt til en gang i siste halvdel av august. Selv om snøen på
denne tiden kan begynne å vise seg på de høyeste toppene i dette
landet, så er luften da som regel klar og ren, været stabilt, og den
verste heten nede i lavlandet har gitt seg.
Fra Hovedbasen, som var anlagt i god tid i forveien, var det ca. 400 km.
å kjøre frem til
det stedet vi hadde sett oss ut for etablering av Campen for den
endelige oppstigningen.
Tidlig en morgen tok vi farvel med resten av familien, som hadde samlet
seg her for å se
oss vel avgårde, ville vi se hverandre igjen ?
Godt rustet med bensin, mat, varme klær og utstyr for overnatting la vi
avgårde den lange veien
mot Base Camp, av kartet hadde vi funnet ut at
denne måtte ligge på høyde ca. 9300
På veien hit opp møtte vi en god del biler med folk på veg nedover
igjen, dette var sikker mennesker som enten ikke hadde tålt den store høyden,
eller kanskje var blitt syke under veis,
slik at de hadde måttet snu.
Dette antok vi fordi de fleste så svært triste ut og virket lite glade.
Vi så også av skiltene på bilene deres at dette var folk fra mange
deler av verden som var kom-
met den lange veien for å prøve seg.
en fjellside, hvite slanke kalksøyler som stod side om side, alle hadde en flat stein på top_
pen som gjorde at de så ut som prester i hvit skrud. Ganske snålt egentlig. Vi hadde tidli-
gere lest et sted at dette geologiske fenome-
net, bortsett fra her, bare fantes et sted sør
for Alpene.Vi så også mange dyr, om noen
av dem var ville vet jeg ikke, men de så ganske ville ut med svære horn og klover.
Tidlig i kveldingen var vi fremme ved Base Camp, akkurat tidsnok til å se en aldeles vidunderlig solnedgang, kvelden var stille, bare moskitoen og nattsvermerne uroet den fredelige stemningen.Vi så også at ”vårt” fjell – Anaripigg, med sine 14300 o.h. kneiset mot den stjerneblinkende nattehimmelen, med en liten hvit kalott av snø på toppen var det som om den ville lokke oss til seg, dette synet ga oss allerede da det store suget, men også med
noen litt rare følelser i magen.
tilrette for at vi kunne få en god natts søvn før de endelige strabasene.I de forskjellige hyttene i området så vi lys og hørte surr av mennesker, kanskje var dette også mennesker som, akkurat som vi, var fanget i sitt eget nett av eventyrlyst og spenningsfyllte utfordringer? Tidlig neste morgen la vi avgårde, vi måtte selv bære på egne rygger det vi skulle ha med oss,å finne noen bærere eller lokale ghurkaer som kunne være med og ta et tørn med opp-pakningene hadde vi måttet gi opp, de fleste av de som ikke allerede var blitt hyret av andre ekspedisjoner lå enda i hyttene sine, og sov sannsynligvis ut rusen etter den foregående kveldens konsum av det lokale hjemmebrygget som her kalles Rondesaki.
Den tidlige morgensola gjorde den snøkvite kalotten på toppen av fjellet om til en gylden glorie, lå og ventet på oss – og vi kunne nesten høre hvordan fjellet kallet på oss -kom – kom ! Den første biten oppover gikk lett og greit, langs stien var det noen røde kors som minnet oss om de røde T-ene fra vår egen turistforening, men vi fant ut at dette måtte antagelig være merker som viste hvor andre ekspedisjoner enten hadde måttet snu, eller på annen måte hadde møtt sin skjebne. På den nederste delen av oppstigningen så vi også
noen merkelige dyr med ullen kropp og med svarte hoder. Over oss kretset noen svarte fugler som med hese skrik varslet at de var klar til å ta seg av oss hvis det skulle gå medoss som det sikkert hadde gjort med så mange andre som hadde prøvt seg på dette dristige prosjektet,
og som hadde møtt sin skjebne ved et av disse røde merkene.
De fleste har vel også hørt om ”den avskyelige snømann” som flere på slike ekspedisjoner har påstått å ha sett – vi hadde også lest om noen egenartede dyr som ferdes oppe i disse bratte fjellsidene, de kan bare gå èn vei fordi de har to lange og to korte bein, skakk- bakkegrevling, som de på folkemunne kalles her.
Heldigvis ble vi ikke
forstyrret av noen av disse avskyelige skapningene, og da vi hadde fått
ryd-
det av veien et villsvin som forøvrig så ganske fredelig ut, så gikk
turen opp til det egent-
lige bratthenget greit, etter noen timer var vi fremme ved den egentlige
utfordringen, skarpklat-
ringen opp det siste stykket til toppen.
Her tok vi en pause, både for å hente igjen pusten og for å samle mot
til det siste og avgjø-
rende fremstøtet mot toppen. Luften var nå blitt betydelig tynnere, men
solen skinte fra klar him-
mel og alt lå vel tilrette for at vi skulle lykkes. Så slet vi oss
videre oppover, med skarpe steiner
mot hender og knær gikk det oppover, meter for meter, og mens de svarte
ravnene ble mer og
mer slukøret skimtet vi det forjettede målet komme nærmere og nærmere.
Og riktig ! – etter en vel uført skarpklatring sto vi endelig på
toppen, en flate på størrelse med et stuegolv var det vi hadde å røre
oss på, ellers var det loddrette fjellsider ned på alle kanter.
Og for en utsikt ! –
hagelig tur til det vesle fjellet i Rondane som har fått det noe unorske navnet Anaripigg.
Herfra kan en se vestover til de snøkledte toppene i Jotunheimen, i øst mot Peer Gynt- hytta og Rondeslottet, i nord mot Høvringen og sørover mot Ringebufjella .
Vi spiste den vesle matpakken vår og begav oss nedover igjen til Puttenseter, vår ”Base Camp”
På veg nedover så
vi igjen de svarte sauene og kyrne med svære horn som beitet fredelig i
det
frodige fjellgraset. Turistforeningens røde T-er loset oss trygt tilbake
til utgangspunktet. Seinere
fikk vi bekreftet at det er riktig det vi hadde hørt, at dette underlige
geologiske fenomenet oppe i
en liten sidedal litt nord for Otta – ”Kvitskriuprestene”, som de
fleste vel har hørt om,bare finnes
et sted til sør i Europa. Villsvinet,(eller kanskje var det bare en liten
svart gris) som noen har im-
portert og satt ut på Høvringen, ruslet fredelig i veikanten, og ventet
bare på å bli klødd på ryg-
gen. For ordens skyld bør vi vel nevne at disse høydene det er
snakk om er angitt i desimeter,
fordi vi ikke hadde med oss metermål.
Og hvis ikke ravnene har funnet noe annet å spise, så flakser de vel rundt og skriker enda.
Snip, snapp, snute -